Etter denne rystende opplevelsen ble troen på Gud radikalt endret, han gikk inn i et mørke som han ikke klarte å komme ut av.

Datteren selv ble aldri funnet, men klærne hun hadde på seg da hun ble kidnappet fant de i et lite skur oppe i fjellene.

En dag får Mackenzie et brev i posten fra “pappa”. – Møt meg i skuret, er beskjeden. – Jeg vil treffe deg. “Pappa” er navnet Mackenzies kone bruker for Gud.

Og her begynner en vakker historie som beskriver Mackenzies møte med Gud, den treenige Gud. Beskrivelsen av Gud er oppsiktsvekkende, og satte i hvert fall mange av mine forestillinger om Gud på en prøve. Men måten Gud hjelper Mackenzies  til å håndtere all smerte i livet hans er rørende.

Jeg liker boka, som er skrevet av W M. Paul Young, veldig godt. Den gav meg nye impulser til refleksjoner om Gud, treenigheten, kjærlighet og tilgivelse. Boka gav meg også en ny forståelse for hva det vil si å være elsket. Hvor høyt elsker Gud egentlig?

Det er imidlertid viktig ikke å lese boka som en lærebok i teologi. Det er den ikke. På en del områder er boka teologisk problematisk, uten at det bør holde en fra å lese den.

Bokas største minustegn etter min mening er at forfatteren tilsynelatende forsøker å  framstille historien som en sann hendelse.

“Skuret” har også en egen nettside. Ta en titt på http://theshackbook.com/

”Kristus – veien til Kana” er en spennende roman der vi møter Jesus som trettiåring. Boka tar oss med på Jesu vei fram mot underet i Kana.

Jesus er en av mange, totalt integrert i storfamilien til Josef. Samtidig er det tydelig at Jesus er spesiell. Han trenger tid for seg selv. Det at han i den alderen er ugift skaper fantasier fra omverdenen. Mange har ikke lett å forstå at Jesus ikke kan gifte seg. At Jesus som mann selv har spesielle følelser for en kvinne er også en utfordring han må finne ut av.

På samme måte som i den forrige boka til Rice, ”Kristus egypteren”, er fortellerstemmen i boka Jesus selv. Selvsagt er det ingen som med autoritet kan si hva slags tanker Jesus hadde i de ulike situasjonene. Men jeg opplever at Rice gjennom denne fortellermåten gir leserne en hjelp til på en annerledes måte å leve seg inn i hvordan Jesus selv kan ha opplevd tiden fram mot underet i Kana.

Det er imidlertid viktig å ta boka for det den er. Boka er ingen lærebok i teologi, og det er uten tvil mye som er ren oppdikting. Romanen inneholder episoder som bibelen ikke sier noe om, men som veldig godt kan ha skjedd når vi tenker på hvordan det var da Jesus gikk omkring på jorden. Gjennom lesingen av bokas skildringer av episoder som faktisk finnes i bibelen fikk jeg mange nye tanker om hvordan møter, samtaler og opplevelser var den gang de fant sted.

Jeg liker bøker som denne. For de gir meg litt fantasi til å sette meg inn i hvordan tingene skjedde på Jesu tid. De gjør bibellesningen enda mer spennende.

Hva skjedde egentlig med Jesus da han var flyktning i Egypt? Hvordan var det for Jesus å komme til Israel, landet der han hørte hjemme, men aldri hadde vært? Og når og på hvilken måte begynte Jesus å forstå at han ikke var som alle de andre?

Dette er noen av spørsmålene forfatter Anne Rice forsøker å gi svar på i denne spennende romanen.

Vi møter Jesus som 7-åring i Aleksandria. Hele sitt liv har han levd i Egypt, men blitt opplært i Loven og oppdradd som en troende jøde av Josef og sin mor Maria. Ganske snart får vi vite at familien skal reise tilbake til Israel, det lovede landet.

Reisen dit blir en dramatisk ferd der vold og terror etter kong Herodes Antipas’ dødsfall er fremtredende. Hvordan skal nå Israel klare seg? Samtidig råder også gleden over å være nær Guds hellige tempel i Jerusalem.

Fremme i Nasaret får vi være med på Jesu spennende ferd mot å finne ut hvem han egentlig er. Maria og Josef og alle de andre slektningene vet alt om fortiden hans, men vil ikke si noe til Jesus. Det er så mange hemmeligheter han ikke får vite noe om…!

Det står lite i bibelen om Jesus som 7-åring. Derfor er det vanskelig å vite hvor nær denne beretningen er den virkeligheten Jesus faktisk opplevde som barn.

Uansett synes jeg boken er god å lese fordi den skaper mange refleksjoner over Jesus som sann Gud og sant menneske. Den gir leseren et godt inntrykk av hva Jesus måtte gjennom for vår skyld.

Stadige skrivefeil trekker dessverre ned helhetsinntrykket i en ellers svært leseverdig bok. Anne Rice skriver veldig godt og engasjerende. Innholdet i boken, og måten det blir lagt frem på, gjorde at jeg nesten ikke klarte å legge den fra meg.

”Kristus Egypteren” anbefales på det varmeste!

I boka “Å leve en drøm – min afrikanske arv” får vi møte dagens amerikanske president lenge før han ble aktuell til verdens kanskje viktigste politiske verv.

Obama forteller selv om oppveksten på Hawaii og i Indonesia. Faren hans var så godt som ikke tilstede under oppveksten, og døde i en bilulykke da Obama var i 20-årene. Barack Obama ble derfor ikke kjent med sin biologiske far, og boka reflekterer mye over hvem faren var og hva slags betydning han hadde for ham.

“Å leve en drøm” er en spennende og velskrevet selvbiografi. Det ville den vært uansett hvem forfatteren er. Rase-, religions- og fattigdomsproblematikken blir grundig reflektert gjennom Obamas beskrivelse av hans eget liv.

Det at den nåværende amerikanske presidenten har en slik bakgrunn er godt å vite, synes jeg. Ut fra egne erfaringer har han mulighet til å sette seg inn i mange menneskers situasjoner. Forhåpentligvis vil det gjøre ham i stand til å ta riktige avgjørelser, som fører både USA og resten av verden i riktig retning.

I boka “Blod, svette og tennis” forteller Jonas Helgesson om veien fram dit han har kommet i dag. Boka er full av artige episoder, der Helgesson beskriver utfordringene han har kjempet seg gjennom.

Det som slår meg mest med boka er den ukuelige optimismen og livsgleden man blir kjent med. Selv om alle prognoser taler for å gi opp, nekter han å godta det. Han kjemper, med humør og pågangsmot som viktige elementer i kampen. Hva skal man med rullestol når man kan gå?

Vi blir også kjent med Jonas i nederlagene, om hvordan han kom seg gjennom dem, om hvor mye forholdet til moren har betydd, spesielt når livet ble vanskelig. Men det er ikke de tapte kampene han fokuserer på. Heller hva er neste mål å kjempe mot?

“Når jeg skal forklare hvordan kroppen min fungerer, pleier jeg å si at den er som et pc-spill med dårlig grafikk – det meste går tregt, og det rykker og hopper en god del. Spesielt den venstre siden av meg lever sitt eget liv. Med venstre arm kan jeg nesten ikke få gjort noe vettugt. Derimot kan jeg uten store anstrengelser søle melk, kaffe, brus og lignende ut over store flater…” Dette avsnittet fra bokas bakside er talende for Helgessons måte å fortelle og forholde seg til sitt eget handikap.

Livsbejaende og energisk er ord som beskriver boka godt. Les den!

Vil du lese mer om Jonas Helgesson og hans tanker og ideer kan du også ta en titt på hjemmesiden hans, www.jonashelgesson.se.

Beskrivelsene av hva som skjedde i Rwanda på begynnelsen av 1990-tallet i boka “Vitne” er helt forferdelige. Her hører vi om hutuer som regelrett slaktet naboer og venner som var tutsier. Det var en vold og tankegang som er totalt uforståelig. Boka beskriver en virkelighet som er fryktinngytende.

Men samtidig gir boka et enestående vitnesbyrd om viljen til tilgivelse, om hvordan det er mulig å leve videre en slik opplevelse. Forfatteren forteller inngående om hvordan hun, midt i all lidelsen og usikkerheten, søkte Gud.

Det er hjerteskjærende historier på nesten hver side av boka. Jeg siterer fra s. 125 og 126, der Ilibagiza sitter innestengt uten mulighet til å gjøre noe:

“En natt hørte jeg rop og skrik like ved huset, tett fulgt av spedbarnsgråd. Morderne måtte ha drept moren og latt ungen ligge igjen for å dø.Barnet gråt hele natten. I morgentimene ble gråten svakere og mer sporadisk, og da kvelden kom, var det helt stille. Jeg hørte hunder knurre like ved, og grøsset ved tanken på hvordan barnet hadde dødd.Jeg ba Gud ta imot sjelen til det uskyldige barnet – før jeg spurte Ham: Hvordan kan jeg tilgi noen som gjør noe sånt mot et spedbarn?

Svaret lød like tydelig som om Gud og jeg skulle ha sittet i samme rom og snakket sammen: Dere er alle mine barn – og det spedbarnet er hos meg nå.Det var slik en enkel setning. Dere er alle mine barn… Men i all sin enkelhet var setningen svaret på alle bønnene jeg hadde fortapt meg i de siste dagene.Morderne var som barn. Ja, de var barbariske skapninger som måtte straffes hardt for det de hadde gjort, men de var fortsatt barn. … Og barn kunne jeg tilgi, selv om det var tungt og vanskelig – spesielt fordi disse barna prøvde å drepe meg.

…Så der og da – mens jeg tviholdt på pappas rosenkrans – ba jeg om at mordernes synder måtte bli tilgitt. … Kjære Gud, hjelp meg! Og igjen hørte jeg stemmen Hans: Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.“

Boka til Immaculée Ilibagiza er en enestående beretning om lidelse og elendighet. Men den er også et vitnesbyrd om hvordan det er mulig å komme gjennom så vanvittige opplevelser Ilibagiza gjorde.

“Vitne” er en viktig dokumentasjon om lidelsene som skjedde i Rwanda.

Vi sier at Holocaust ikke må skje igjen. Men det var vel nettopp det som skjedde i Rwanda. Hvordan kunne vi la det skje? Måtte “Vitne” tjene til å hjelpe oss å unngå en slik nedslakting igjen.

Boka anbefales på det sterkeste.